De første 24 timene i livet

Jeg har fått tilsendt en video av Norad med et budskap som er så viktig at jeg gjerne vil dele den med dere som leser bloggen min ♥ 

___________________________________________________________________________________________________________

Visste du at de første 24 timene er de farligste i et barns liv? I tilegg kan en fødsel være livstruende for en kommende mor, men med den hjelpen som trengs er dette farer som kan unngås.

Her i Norge er det en selvfølge for alle å føde på et sykehus med tilgang til hjelp og omsorg, men slik er det absolutt ikke over hele verden. I India dør 1,5 millioner barn hvert år, de fleste av årsaker som enkelt kan forhindres. Siden 2006 har India og Norge samarbeidet for å nå FNs tusenårsmål 4 om å redusere barnedødelighet, og etter hvert tusenårsmål 5 om å redusere mødredødelighet. Samarbeidsprosjektet heter Norway India Partnership Initiativ (NIPI) og støtter den indiske regjeringen i arbeidet med å bedre helsetilbudet for kvinner på landsbygda.

Norad bidrar til at norsk bistand er mest mulig effektiv, og når sine mål ved å gi faglige råd til de som yter bistanden. De sørger også for at bistanden kvalitetssikres og evalueres.

___________________________________________________________________________________________________________

- ♥ -

In action

Lille jenta vår er så skjønn, sover, spiser, koser og er våken i snitt en gang om natten, rundt klokken tre-fire, så er hun våken igjen ved syv-tiden, og da passer det jo veldig bra å starte dagen for oss også. Hittil har ting med andre ord gått utrolig bra, men jeg kjenner helt klart at det å amme gjør meg litt mer sliten og ikke minst sulten som en hest, så det er bare å hive innpå med et par måltider ekstra i løpet av 24 timer.

Når Nelia er våken om dagen er hun veldig våken, så da passer vi på å synge for henne, snakke med henne og leke med henne så godt det går. Dere husker vel babygymmen jeg laget tidligere i år? Den er en hit allerede, og da hun strakk seg etter den ene elefanten tidligere ble jeg dødsstolt. Haha! Mye mulig det bare var en refleks som pekte i den retningen, men det så virkelig ut som hun likte den. Gøy! Har forresten planer om å henge alle dyrene lenger ned ;-)

___________________________________________________________________________________________________________

koser seg med mammas hjemmelagde babygym i newbie fra topp til tå 

___________________________________________________________________________________________________________

Jeg nevnte i forrige uke at vi hadde vært ute for å hamstre enda litt mer tøy til Nelia, og vi landet på både kappahl og h&m, det er så mye fint! Debatten om merkeklær og barn har jo rast i media den siste tiden, og ekstra synd synes jeg det er at mange av diskusjonene handler om hvordan det at du kjøper rimelig eller dyrt definerer deg som forelder, for uavhengig av hva man kjøper, vil man det beste for barnet sitt. Her hjemme kjøper vi en god miks, men vi lander på mest rimelig fordi vi synes det er kjekt med brukstøy som det ikke er så farlig med, også er det stas å ha noe ekstra fint som brukes innimellom, eller noe litt ekstra dyrt når det er snakk om kvalitetstøy som skal vare lenge. Uansett er min mening at folk må få kjøpe akkurat det de vil, uten å bli satt i bås for verken det ene eller det andre.

___________________________________________________________________________________________________________

Oi, dette ble et kaotisk innlegg. Vel, vel. Ammetåke? I kveld skal vi snurre film, Black Hawk Down. Den er visst SÅ bra i følge Lars-Kristian, og jeg er gal som ikke har sett den. Hmmm. Jeg lukter mannefilm!

Bildedryss: barnerommet

Uæ, dagene bare går opp i røyk, haha! Jeg er ikke av den som sover på dagtid, heller ikke nå, men gud vet hva jeg gjør, for jeg kan sverge på at klokken nettopp var ni og vi stod opp. Ja, ja. Her gjelder det å få rutiner på ting! Planen er jo å sakte men sikkert returnere til den normale bloggingen igjen denne uken, og det ser jeg frem til. Allerede i morgen blir det antrekksbilder og et møte for oss i byen, så jeg gleder meg til å ha med lille jenta vår ut blant folk. Hun er jo så skjønn og jeg er sprekkferdig av stolthet!

Rommet hennes har vært ferdig en stund nå, så her er tidenes bildedryss fra nettopp det All info om hvor ting er fra skriver jeg nederst i innlegget. 

___________________________________________________________________________________________________________

step into a girly universe

♥ alle møbler pluss hylle over stellebord og over klesstativ oliver furniture  ♥ seng stokke ♥ uro etsy ♥ bilder etsy ♥ vimpel etsy ♥ speil jollyroom  kids concept ♥ uglepute etsy ♥ bokstaver babystore – kids concept ♥ rosa bil jollyroom ♥ koffert jollyroom ♥ gyngehest vintage – gave fra storesøster og stine ♥ giraff, elefant og lekekasser rh baby and child ♥ wallsticker etsy ♥ rammer åhlens ♥ uglelampe kremmerhuset ♥ taklampe skeidar ♥ bokstaver på hylle panduro – malt og dekorert selv ♥ hylle ved seng ellos ♥ teppe poshtots 

___________________________________________________________________________________________________________

Håper dere liker det, det gjør vi :-)

Omvendt julenisse 2013

I dag dro vi tilbake til den omvendte julenisse for å ta litt bilder, og jeg synes konseptet er så utrolig flott at jeg gjerne vil dele det her på bloggen. Den omvendte julenisse er Oddrane Supporterklubb som ønsker å hjelpe vanskeligstilte barnefamilier som trenger litt ekstra til jul. De tar derfor imot alt de kan få av leker, klær og utstyr i god stand, som andre ikke trenger eller bruker lenger. I fjor sørget den omvendte julenisse for å oppfylle ønskene til så mange som 110 barn, og hele 15 familier hadde de direkte kontakt med, sistnevnte vil si at barna skriver en ønskeliste til kontaktpersonen Rune Abrahamsen, slik at de får akkurat det de ønsker seg.

__________________________________________________________________________________________________________

Runar er den som tar seg av den direkte kontakten, så familiene og barna som henvender seg til den omvendte julenisse er ellers helt anonyme. De som jobber med dette frivillig får kun opplysninger om kjønn, alder og ønsker, slik at de vet hva som skal pakke ned.

lurer på hvem den heldige er som får denne fine pakken, alt i esken pluss litt til! 

Både Runar og supporterklubben ønsker veldig gjerne at flere familier som trenger hjelp tar kontakt, og håper ikke at dette er noe de vil nøle med. Runar fortalte en nydelig historie da vi var der nettopp:

i fjor var det en mor som ringte og var fortvilet fordi hun ikke hadde penger nok til å kjøpe julegaver til barna sine, og lurte på om den omvendte julenisse kunne bidra. Runar fikk følelsen av at hun holdt tilbake infromasjon, og fikk tilslutt overtalt henne til å fortelle at hun kun hadde 200 kroner igjen, som skulle vare i tidsrommet 20.-28. desember. Hun hadde kun fått handlet julemiddag, ikke noe annet. Det endte med at den omvendte julenisse handlet inn all maten familien hennes trengte: frokost, middag og godteri i tillegg til at barna leverte ønskelister og fikk det de ønsket seg på julaften.

Den omvendte julenisse er knyttet til familier som er avhengig av blant annet NAV, barnehjem eller barn som har foreldre i fengsel, slik at de også kan få det de ønsker seg til jul.

Den omvendte julenisse holder til på Fort Falkum, og her kan de som ønsker det levere både klær, leker eller andre ting de ønsker å gi bort. Det er også mulig å donere penger til konto: 7147.13.11132, ringe Runar på telefon 90 96 16 46 eller sende en epost til omvendtjulenisse@hotmail.no  Sjekk også ut facebooksiden deres her, hvor de blant annet ausjonerer bort diverse signerte drakter.

__________________________________________________________________________________________________________

- ♥ - 

Første søndag i advent

Nå har vi vært ute på trilletur i det fine været, men det blåser jo nesten storm, så det ikke ble lange biten. Heldige Nelia som får ligge så lunt og godt i den fine vognen sin, hun sover som en stein hver gang og det skjønner jeg godt, skulle gjerne ligget der selv.

__________________________________________________________________________________________________________

matching 

I dag er det første søndag i advent og også min opprinnelige termindato, tenk at hun blir en uke gammel allerede i morgen tidlig, disse dagene har bare forsvunnet. Synes det var ekstra gøy at hun kom noen timer etter datoen vi selv hadde regnet oss frem til, kan ikke forestille meg hva vi hadde gjort om ventetiden hadde foregått ennå. . . men da hadde vi selvsagt ikke visst annet. Hadde jeg derimot visst at hun kom litt før tiden og at jeg ikke kom til å gå over, hadde jeg absolutt ikke tatt frem juletreet så tidlig. Men gjort er gjort, og vi får heller være litt senere ute neste år, om vi ikke reiser på ferie da, for det tror jeg faktisk at vi skal :-)

__________________________________________________________________________________________________________

Nå skal vi en tur inn til byen, dere husker kanskje bloggposten jeg skrev for en uke siden, om at vi skulle levere de ni sekkene med klær til “den omvendte julenisse” i Skien? Vi tok med kameraet og dro dit for å levere etter treningsøkten, men ettersom jeg hadde hatt litt vondt de foregående dagene, hadde jeg satt batteriet til lading sånn i tilfelle noe skulle skje og vi ikke hadde strøm på det, og jeg var jo litt i min egen verden, så vi trappet opp med kamera uten batteri. Derfor skal vi tilbake dit i dag og ta noen bilder, så forteller jeg litt om prosjektet senere.

Tusen takk for alle de gode tilbakemeldingene under fødselshistorien min, jeg synes det er en vakker ting og dele, og har aldri vært så åpen og ærlig før. Det var en helt utrolig flott opplevelse som virkelig får deg til å forstå hvor sterke vi kvinner er. Vi kan klare alt vi vil!

- ha en kjempfin søndag - 

Hvordan du kom til verden

Akkurat da det var 1 uke igjen til termin, bestemte du deg for at tiden var inne for å hilse på mamma og pappa. Vi hadde hatt en kjempefin helg, minijulebord og middag med venner på fredag, en rolig lørdag samt en søndag hvor vi bestemte oss for å trene litt. På lørdag formiddag fikk jeg følelsen av at du oppførte deg litt annerledes i magen min enn tidligere, du lå liksom så veldig i ro og kynnerne jeg fikk hadde økt veldig på. Jeg hadde murringer og nedpress, men det var ikke særlig vondt, bare litt ubehagelig. Dette fortsatte så og si hele lørdagen og søndagen, og om nettene sov jeg ganske dårlig ettersom jeg ble liggende og kjenne etter deg.

__________________________________________________________________________________________________________

Jeg tenkte at dette sikkert var klassiske smerter mot slutten av svangerskapet, og at det var vanlig å ha det slik de siste ukene. Tanken på om dette kanskje kunne være rier streifet meg, men ettersom jeg var blitt fortalt at man ikke sovner fra rier som førstegangsfødende hjemme i sin egen seng, slo jeg meg til ro med det. Søndagen var ganske lik lørdagen hva gjelder smerter, det var vondt, men ikke vondtvondt, bare ubehagelig. Da vi skulle legge oss om kvelden, sent som alltid, hadde kynnerne økt veldig, men vi prøvde likevel å sove. Det skulle vise seg å være umulig. Det økte og økte og nedpresset ville ikke gi seg. Plutselig ble murringene svært intense, veldig kraftige mensensmerter som virket å komme med jevne mellomrom. På et punkt ble det så vondt at jeg faktisk begynte å gråte, det kjentes som et lynnedslag i underlivet, og dette gjorde Lars-Kristian veldig stresset. Han ville absolutt at jeg skulle ringe føden, selv om jeg forsikret ham om at det umulig kunne være starten på noe, for det var jo ikke SÅ vondt som jeg var sikker på det skulle være. Vi ble likevel enige om at en telefon kunne være greit å ta, ettersom jeg i tillegg hadde følt at hun hadde beveget seg mindre de siste dagene. Her hadde Lars-Kristian litt panikk og fant ikke nummeret på telefonen, han løp ned trappen for å hente helsekortet mitt ettersom det var der nummeret stod, glemte nesten å slå av alarmen på huset i forbifarten og alt ble egentlig ganske komisk. Klokken var allerede blitt 00:45 da jeg ringte, og jordmoren jeg snakket med fikk opplysninger og status av meg. Hun ville gjerne at vi skulle ta oss en tur og pakke med oss litt bagasje i tilfelle det ble slik at hun skulle legge meg inn. Etter denne telefonsamtalen ble plutselig murringer og nedpress til helt andre smerter, og de startet å komme med veldig jevne mellomrom. Vi lastet ned appen “rieteller” og kom frem til at mellomrommet var på ca. 5 minutter, så vi stod opp og begynte å gjøre oss klare, men ville likevel ikke stresse. Etter å ha sagt hade til hundene og blitt enige om at det kanskje kunne være lurt å ta med bilstolen sånn i tilfelle, kom jeg på at søpla måtte tømmes, det er en sånn klassisk Caroline-ting som selvfølgelig må gjøres selv om jeg krummer meg i smerter. Lars-Kristian ble litt oppgitt fordi han synes det er ganske søtt at jeg alltid må finne ting å gjøre i siste liten. Vi fikk i hvert fall med oss bagasje, søppel og bilsete, satt oss i bilen og kjørte avgårde til sykehuset. Klokken var blitt halv to.

Husker jeg følte at dette var utrolig fint og skummelt på en gang, dette var det kun vi to som visste om i hele verden, ingen andre. Tenk om det var i natt det skulle skje? Nei, jeg kom helt sikkert til å bli sendt hjem igjen. Det var jo så typisk. Det var sikkert bare falsk alarm, her hadde jo heller ikke vann eller slimpropp gått, og det skulle det vel gjøre? Dette er sikkert sånn det skal kjennes mot slutten av et svangerskap, tenkte jeg. På veien til sykehuset stoppet vi på bensinstasjonen for å kjøpe hveteboller til meg. Egentlig var planen en pose med 8 boller fra Kiwi, de er SÅ gode og jeg har hele tiden forestilt meg at disse MÅ jeg ha på føden, men det er litt vanskelig å få Kiwi til å åpne sånn midt på natta, så det ble noen tørre boller fra Shell i stedet. Jeg hadde i tillegg et solid lager med kjeks i alle fasonger og smaker i sykehusbagen min, så dette skulle bli bra. Da Lars-Kristian var inne for å kjøpe bollene hadde rietelleren funnet et mønster i vondtene mine, nå var det 3 til 4 minutter mellom hver rie, som varte i 40 til 60 sekunder.

Da vi kom frem til føden, parkerte vi bilen, tok bare med oss telefonene og helsekortet inn, heisen opp i 5. etasje og gjorde som vi fikk beskjed om da vi var på omvisningen. Vi ble møtt av en utrolig koselig jordmor som undersøkte meg og konkluderte med at riene mine var gode og at jeg allerede hadde åpning på 2-3 centimeter, så da var det bare å legge meg inn. Wow. Wow. Allerede nå? I dag? Her? Nå? Jeg ble både glad, forvirret og redd. Det var nå det skulle skje. Vi skulle få møte jenta vår i dag! Noe så uvirkelig. Jeg ringte mamma, og det virket ikke som hun var overrasket. Hun var faktisk overraskende rolig, jeg hadde jo snakket med henne flere ganger i løpet av helgen og beskrevet formen min, så jeg tror at hun innerst inne regnet med at dette var like rundt hjørnet. Vi ble enige om at de skulle reise til Siljan så snart som mulig og bo hos oss noen dager, hundevofsene trengte jo pass, og de ville gjerne bidra. Lars-Kristian gikk ned i bilen for å hente bagasjen vår og et parkeringsbevis mens jeg lå med ctg-scanner på undersøkelsesrommet. Nelia hadde kjempefine bevegelser og jordmor sa hele tiden at riene mine var svært gode, så hun hadde troen på at dette kom til å gå veldig fint, og at vi kanskje også fikk datteren vår i armene på hennes vakt. Hun gikk av klokken syv og klokken var da blitt nærmere halv tre.

Da vi ble henvist til eget føderom, snakket vi litt om smertestillende og bedøvelse. Jeg sa ifra at sprøyter og følelsen av å bli bedøvet ikke er noe jeg er så veldig glad i, og at jeg derfor ønsket å prøve meg på en fødsel uten bedøvelse, men at jeg ønsket både lystgass og å være i vann. Vi ble enige om at vann ville være fint ganske snart, så hun tappet i for meg og ga meg noen tips til hvordan jeg burde ligge. Så fikk jeg saft og koste meg med cookies mens Lars-Kristian satt ved siden av meg hele tiden. Vi klarte oss veldig fint på egenhånd, så jordmor var innom nå og da, men var selvsagt tilgjengelig hele tiden om vi trengte henne. Vi holdt fortsatt kontroll på riene ved hjelp av rietelleren, og nå rangerte jeg alle som kom på nivået “sterke” for jeg ville vente med kategorien “veldig sterke” ettersom jeg var klar for at dette skulle bli mye vondere. Jeg hadde fokus på pusten hele veien: dype drag, kontrollert og jevnt. I forkant av fødselen hadde jeg blitt enig med meg selv om at det er trening og maraton jeg ønsker å visualisere, så dette var bilder jeg skulle bruke når riene ble vanskelige og smertefulle. Jeg var ikke kommet dit ennå, så jeg klarte meg med konsentrasjonen og pusten. Vannet lindret også veldig godt, og jeg følte meg i toppform. Trøtt var jeg heller ikke, men klokken var allerede blitt godt over tre. Vi filmet en liten snutt til Nelia mens jeg var i badekaret, det er jeg veldig glad for, for videokameraet ble helt glemt etter dette.

Jeg ble værende i vannet i nesten 2 timer før det var på tide med en kontroll igjen. I løpet av disse timene var åpningen gått fra å være 2-3 til å bli 5, så jeg var veldig etter klokken i forhold til en økning på rundt 1 cm. i timen, til og med litt før. Nelia hadde det fortsatt like bra i magen, beveget seg og hadde jevn og fin puls. Vannet mitt hadde fortsatt ikke gått, så det var nå jordmor tok dette. Disse undersøkelsene for å sjekke åpning var veldig ubehagelige, ettersom jordmor kjente etter når rien var på toppen ble smerter og alt veldig forsterket, men jeg pustet meg gjennom det. Vi ble enige om at jeg skulle prøve meg ved hjelp av tyngdekraften fra nå av, så jeg fikk på meg en sykehusskjorte og jordmor viste meg hvordan lystgassen fungerte. Jeg synes den var vanskelig å bruke og følte at jeg ble så svimmel, så jeg lot det ligge litt til. Herfra brukte jeg fortsatt pusten for alt det var verdt, jeg fokuserte og fokuserte hver gang jeg kjente at det skulle komme en ny rie, og gikk veldig mye frem og tilbake i rommet. Slik fortsatt jeg i en times tid, og da klokken nærmet seg halv seks, kjente jeg med ett at smertene tok en litt annen vending. Nå var det på tide å prøve lystgass, og jeg brukte også sengen som støtte når rien var på det sterkeste. Jordmor hadde bygget opp med puter for meg, så det var godt å ha noe å lene seg på når toppen av rien nærmet seg. Dette var en kraftig økning veldig plutselig, og nå fikk jeg god bruk for både armene til Lars-Kristian rundt meg, visualiseringen jeg hadde klar i hodet og lystgassen.

Ved starten av hver rie løftet jeg lystgassapparatet til munnen, pustet i dype, dype, dype drag, så kontrollert jeg bare kunne. Jeg så for meg fjelltopper og joggesko, meg løpende og svettende for å nå målet, hørte Lars-Kristians rolige stemme i det fjerne og kjente hendene hans støttende rundt skuldrene. Disse riene var intense, men overlevbare. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare følelsen, men det kjennes litt som at du er et annet sted, litt utenfor deg selv når du når toppen av hver rie. Akkurat som du er utenfor kroppen og betrakter deg selv på avstand. Som at det ikke er deg dette hender. Det er en helt spesiell og merkelig form for smerte. En akseptabel form for smerte. Og så er det godt at det er noen pauser mellom hver, selv om mine rier nå kom med 2 minutters mellomrom og varte i ett minutt. Dette skulle jeg søren i meg klare med glans! I pausene spiste jeg både boller og kjeks, drakk masse saft og beveget meg mye. Jeg stod med god avstand mellom beina og beveget en god del på hoftene også. Lystgassen gjorde meg ganske svimmel i etterkant av all pustingen og jeg følte ikke at den tok mye av smertene, men det var utrolig godt å ha noe å puste inn i, apparatet gjorde at jeg hadde mye bedre kontroll enn jeg ville hatt uten.

Kontrollen jordmor foretok rundt klokken seks viste at jeg hadde en åpning på rundt 7 centimeter. Jeg hadde svært tøyelig mormunn, så hun kunne tøye den godt, sa hun. Ikke gjør det, tenkte jeg, for det var forferdelig vondt. Jeg stod og gikk og holdt på slik til klokken ble halv syv. På et punkt måtte jeg tisse, så jeg tok sjansen og rien kom selvsagt akkurat i det jeg var ferdig på do. Jeg rakk ikke til lystgass-apparatet. Heldigvis var Lars-Kristian ved siden av meg, og dersom han ikke hadde holdt meg oppe, hadde jeg gått i bakken, det var utrolig smertefullt, men ikke uutholdelig. Jeg skrek, men pustet meg gjennom den og støttet meg til ham. Etter dette ble jeg værende i nærheten av sengen, men fortsatt stående og gående.

Kvart over syv kom jordmor inn for enda en sjekk, det var nå over en time siden forrige gang, så hun ville se på fremgangen og om hun skulle bli igjen for eventuell fødsel. Nå stod det litt stille, og da hun så at åpningen fortsatt var på 7 centimer, bestemte vi oss for at hun skulle gå av skiftet sitt. Hun hadde vært så hjelpsom og god, ønsket meg masse lykke til og ga beskjed om at det snart ville komme en ny jordmor. Den nye kom rett etter halv åtte, var blid som en sol, så rolig og så positiv. Jeg stod og smilte fra øre til øre mellom hver rie og følte meg fortsatt ikke sliten, begynte bare å bli trøtt, nå hadde jeg jo vært våken i 24 timer. Da jeg snakket med jordmor etter fødsel sa hun det var en utrolig fin start på arbeidsdagen hennes og bli møtt av en så positiv og smilende  fødende. I tillegg synes hun jeg hadde en kjempefin og sporty innstilling som førstegangsfødende i forhold til dette med smertelindinring, så det ble jeg utrolig glad for å høre. For selv om smertene rev i meg på toppen av hver rie, holdt jeg fortsatt fokus og positiviteten oppe. I tillegg startet jeg virkelig å forstå at vi snart skulle få møte lille Nelia. Det hjalp.

Jordmor ville undersøke meg igjen da klokken var blitt åtte, så jeg la meg i sengen og nå ble jeg liggende der. Da jeg fikk beskjed om at åpningen min fortsatt var på 7 centimeter på dette tidspunktet, kjente jeg at jeg ble litt utålmodig. Riene kom med jevnere og jevnere mellomrom, noen rier var på litt over minuttet og disse var svært tunge å puste seg gjennom. Jeg hadde fortsatt fokus der jeg ville ha det, men det begynte å bli veldig vanskelig og jeg kjente at jeg snart kom til å bli veldig, veldig sliten. Mellomrommet og pausene var ikke lenger særlig lange, så jeg rakk ikke å hente meg skikkelig inn igjen før en ny rie kom. Denne omveltningen skjedde veldig plutselig, og etter bare 20 minutter var åpningen min gått fra 7 til 9 centimeter. Jeg følte stadig en enorm trang til å trykke og presse da jeg lå der, det var så uendelig smertefullt, så jeg mistet kontrollen over lystgassapparatet, klarte ikke å holde i det lenger og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg da smertene ble som verst. Jordmor var veldig rolig og fortalte meg at jeg ikke måtte trykke, jeg fikk ikke lov til å trykke før åpningen var på 10 centimeter. Denne åpningen fikk jeg endelig etter 3-4 minutter, det gikk kjempefort, men likevel føltes det som de lengste minuttene i mitt liv. Å kjenne at kroppen forteller deg en ting og å hindre den i å gjennomføre, det er så og si umulig og jeg følte ikke at jeg klarte å kontrollere meg, men jeg fikk hele tiden tilbakemeldinger på at jeg var flink, at jeg gjorde det rette og at jeg samarbeidet veldig bra. Jeg prøvde så godt jeg kunne å puste meg gjennom hver topp, men det var fort gjort å miste kontrollen når det var så vondt. Riene rev i kroppen min, jeg svettet og skrek helt ukontrollert, klarte ikke å gjøre annet. Lars-Kristian stod bak meg, snakket rolig inn i øret mitt og var en enorm støtte i disse minuttene og hele veien.

Ti over halv ni fikk jeg grønt lys, jeg kunne begynne å trykke. Jeg hadde sett frem til dette, nå skulle hun ut, vi var i utdrivningsfasen! Jeg trodde det skulle bli en lettelse, men der tok jeg ganske feil, for dette var uendelige smerter. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det verker ikke bare i underlivet, men hele veien bakover i ryggen og spesielt i halebeinet. Beina mine skalv, hele meg ristet og på et punkt var både armer og bein over hele sengen, jeg skrek og svettet og var i ferd med å gi opp. Fokus på maraton og joggesko var borte for lenge siden, nå var jeg mer fokusert på at jeg skulle klare dette. Jeg fokuserte på at jeg måtte overleve for å få møte datteren vår, for på et tidspunkt var jeg helt sikker på at jeg skulle dø. Jeg var livredd, for det var så vondt, og jeg husker at jeg så på jordmor med bedende øyne om at dette måtte ta slutt. Jeg klarte ikke mer. Klokken var nå blitt nærmere ni og barnepleieren hadde også kommet inn. Fra dette punktet husker jeg mest hender i skjeden og rundt beina mine, jeg satt halvveis opp i sengen og presset meg selv nedover med armene rundt undersiden av lårene mine. Mye av grunnen til at jeg satt såpass oppreist var fordi jeg hele tiden var nær knappene på siden av sengen og heiste den høyere og høyere opp, jeg knakk jo nesten i to tilslutt, så det var litt komisk og jeg hadde lyst til å le, men jeg klarte ikke. Det jeg derimot klarte nå, var å slappe av mellom riene. Jeg sank sammen som en potetsekk og var veldig klar for hver nye rie. Langt i det fjerne hørte jeg Lars-Kristian i øret mitt “nå får vi snart møte datteren vår, jeg ser hodet hennes allerede, hun har mer hår enn meg, jo! Vi blir snart en familie, kom igjen nå jenta mi, du er så flink” Dette var ord som fikk endorfinene, adrenalinet og pågangsmotet til å bruse i kroppen og jeg vet ikke hvor jeg hentet de siste kreftene mine fra, for jeg var så svett og fullstendig utmattet. Jeg husker bare rolige ord fra jordmor som fortalte meg at Nelia snart var ute, bare 2 rier til, sa hun. Masse olje. Og plutselig, midt i en brennende følelse hvor jeg trodde hele meg skulle revne i to, hørte jeg en klukkende lyd, jeg følte at jeg ble fullstendig tømt innvendig og plutselig så jeg henne. Datteren vår. Nelia. Hun skrek og var så fin! Hun var så vakker og varm og lyse, lyse gråaktig rosa. Helt perfekt. Blikket mitt vekslet fra Lars-Kristian til henne, og jeg husker jeg synes de var så like. Lars-Kristian gråt, vi kysset og jeg strakte ut armene for jeg ville kjenne på henne. Få henne, få henne. Det var det eneste jeg klarte å tenke. De tørket henne fort, kneppet opp skjorten min og la henne på brystet mitt. Hun var så varm og god, og hun var så rolig. Bare kravlet oppover og oppover, så på meg. Jeg gråt av både lettelse, utmattelse og glede. Lars-Kristian klippet navlestrengen etter noen minutter. I følge ham så jeg fortsatt vekselvis på begge, gapte med munnen, smilte, gråt og så både glad og forvirret ut på en gang. Klokken var 09:10 25. november 2013. Den lykkeligste dagen i hele mitt liv.

__________________________________________________________________________________________________________

Vi lå slik i 20-30 minutter, og hun var så flink til å drikke av meg allerede da. Etter hvert veide, målte og vasket de henne før Lars-Kristian fikk holde henne. Jeg følte meg som et nytt menneske, og var plutselig ikke sliten i det hele tatt, så mens far og datter ble kjent, tok jeg meg en dusj, skiftet og ble flyttet over til barsel. Jeg sov ikke før klokken var blitt elleve på kvelden, ville ikke legge meg, ville bare se på henne og på ham. Lars-Kristian var en enorm støtte under fødselen, så rolig og balansert, klok og rosende. Og han forteller meg fortsatt hvor imponert han er over måten jeg taklet fødselen på. Nå går jeg under navnet fødekvinnen :-)

Disse dagene i ettertid har vært starten på et fantastisk nytt kapittel i livet vårt. Nå er vi en familie for alltid, og jeg kunne aldri bedt om å være på et bedre sted ♥ 

Bonding

far og datter pynter juletreet, noe så vakkert 

Jeg gråter jo av dette også jeg, fordi jeg synes det er så rørende. Julemusikk, og spesielt den til Kurt Nilsen som jeg nevnte på søndag, den minner meg kun om timene før fødselen nå og jeg blir jo helt tullete. Det er forresten fascinerende hvor fort vi mennesker kan fortrenge ting. Jeg husker de første timene og det første døgnet etter fødselen, jeg sa til meg selv at dette visste jeg ikke om jeg ville gjøre om igjen, den siste timen av fødselen var utrolig tøff. Jo visst følte jeg meg som superkvinnen etterpå, det var en ut av deg selv-opplevelse, men likevel. I dag tenker jeg plutselig at jeg absolutt vil gjøre det igjen, man blir jo sprekkferdig stolt av hva man har fått til. Men det får bli om en stund.
__________________________________________________________________________________________________________

Så må jeg bare si tusen takk for alle de fine kommentarene dere legger igjen for tiden, det varmer hjertet til en nybakt mamma mer enn dere aner! Jeg har ikke hatt så mye tid til å svare dere disse dagene, men leser hver eneste en av dem. Jeg kommer sterkere tilbake siden, må bare ta det etter prioriteringer akkurat nå ♥

Ha en fin kveld, dere ♥ Vi sees i morgen!

Vektkontroll og påfyll

I dag var vi på vektkontroll med lille Nelia, og vi ble så glade for at hun allerede har lagt godt på seg. Man blir jo så bekymret for at man skal gjøre noe feil og at hun ikke skal få i seg nok, men fy søren, denne unge damen har næringsvett til tusen, for hun spiser så utrolig mye til tider at hun ikke klarer å svelge unna mellom takene, haha! Hun er så skjønn. Vet at mange lurer på ammingen, og svaret her er vel allerede gitt: Det går veldig, veldig bra, så jeg håper det vil fortsette sånn. Jeg føler meg stort sett som en ku, ettersom jeg mater henne x-antall ganger om dagen, og i tillegg har jeg fått så spreng at jeg tror fordelene eksploderer snart, men jeg har snakket med jordmor på barselklinikken og hun sier det vil gå seg til etter et par dager. Kan ikke vente, nå er det et Pamela Anderson gone mad-tilfelle som utspiller seg i frontpartiet mitt i hvert fall. Så vet dere det ;-)

Så hadde vi vår første trilletur, og vi må ha sett fryktelig stolte ut begge to. Det var vi i hvert fall, og vi fikk til og med koselige gratulasjoner fra fremmede underveis, stor stas for mamma og pappa  Hamstret også flere bodyer og pysjamaser fra h&m og kappahl (newbie er så vakkert), her går det nemlig i hundre skift om dagen, så til andre som venter barn: Ikke spar på bodyer i liten størrelse. Det var så mange som sa til meg at jeg ikke måtte kjøpe for mye smått fordi hun fort ville vokse ut av det, men jeg hamstret en del likevel, og enda trenger vi flere. Klærne rekker omtrent ikke å tørke før en ny vending går i maskinen, så det er fint å ha nok.

__________________________________________________________________________________________________________

Dagene går med andre ord med til mating, vasking, skift og kjærlighet. Jeg elsker det, og nå skal vi endelig få pyntet juletreet, ble aldri ferdig med det på søndag ;-) Litt baby-blogging må det bli frem til barselboblen er over, jeg klarer jo ikke tenke på annet akkurat nå uansett og jeg vet jo at flere av dere lurer på hvordan ting går Jobber fortsatt med innlegget fra fødselen, forresten!

- god helg -  

Kjærlighet

Å, dere! Jeg koser meg så fælt om dagen, denne tilværelsen er uvirkelig og helt magisk. Mamma og pappa reiste hjem for noen timer siden, så nå har det vært bare oss 5. Jeg har ingen ord som kan beskrive hvordan jeg har det inni meg akkurat nå. Jeg kan ta til tårene bare av å se på henne, for jeg synes hun er så deilig vakker. Men jeg kan også ta til tårene fordi jeg er redd for at det er noe galt med henne, om hun gulper en gang for mye eller spiser i noen minutter kortere, er litt for varm her eller litt for kald der. Tenk om noe er galt med henne? Jeg begynner allerede å kjenne på en kjærlighet som ikke kan beskrives, og litt for ofte kjenner jeg at jeg bare vil ligge med henne på brystet, Lars-Kristian inntil meg og hundene ved siden av. Jeg vil bare ligge sånn for alltid. Bare tanken på at vi to har laget noe så fantastisk flott er så rørende, og jeg vil aldri at disse dagene skal ende. Jeg vil bare kose meg med den nye familien min, suge inn hvert minutt av hver dag og bare være.

tusen takk til miinto for denne skjønne gaven til mor og datter – jeg tror det skal spares på og gis  i dåpsgave ♥ 

Jeg føler allerede at vi begynner å kjenne henne, samt hennes behov hva gjelder mat og søvn og kos, og det er så fint! Jeg er rett og slett forelsket i dette lille vesenet, og føler meg så privilgert som får være mammaen hennes.

Nå sitter jeg og går gjennom fødselen min for meg selv, så tror jeg at det kommer litt fra den i morgen tidlig Kjenner at ting må skrives ned nå, for alle inntrykk og opplevelser i løpet av disse timene begynner allerede å komme på avstand. 

__________________________________________________________________________________________________________ 

- ♥ - 

PIA Dress

Da er PIA-kjolen endelig for salg! Tenkte jeg skulle forklare litt hvordan dette fungerer, ettersom akkurat denne kjolen er annerledes enn de andre. Denne bestilles nemlig etter dine mål og stoff-ønsker, og alt gjøres via hjemmesiden til Tailor Heaven. Utgangspunktet for å lage kjolen finner du her.

___________________________________________________________________________________________________________

pia dress 

Til denne kjolen har jeg selv valgt stoff og tatt de målene som trengs for å legge inn en bestilling. Bruk et mykt målebånd, det er absolutt det enkleste. Du kan også legge inn bestillingen i din standard-størrelse dersom du synes det er vanskelig å måle.

Er du gravid som jeg var da jeg brukte denne, er det viktig at målet fra skulder og ned til skjørtekanten blir helt riktig. Det er mye mulig du med større mage må ha kortere topp enn hva jeg har, ettersom min mage aldri ble spesielt høy hadde jeg toppen ned til under ribbeina, men denne kan altså kuttes høyere opp om du ønsker det, bare legg inn riktige mål.

for å få identisk kjole som jeg har, er dette valgene du tar: ♥ ermer: remove ♥ ytterskjørt: remove  ♥ skjørt: kort, stoff nr. S4a ♥ topp: valg nummer 3, gjennomsiktig blonde L3 ♥ fôr på topp: S7a.

___________________________________________________________________________________________________________

Dersom du bestiller etter dine skreddersydde mål innen 6. desember, har du kjolen innen julaften. Vil også nevne at selskapskjolen i mamma-kolleksjonen er satt ned med 20 prosent, koden du bruker er TH20 og kjolen finner du her.

Nå er det også flere everyday dresses inne, i tillegg til at wrap skirt også har kommet i fargen blå. Sjekk det ut her.

___________________________________________________________________________________________________________

Ps. bildekvaliteten på bloggen er ganske knudrete og veldig lav i disse dager, vet at vi jobber med saken og at det snart skal være som før igjen :-)